Analyse av "Landskap med gravemaskin"

Diktet "Landskap med Gravemaskin" ble gitt ut i samlingen "hemmelig liv" i 1954, og er skrevet av Rolf Jacobsen (1907-1994).

Rolf Jacobsen er kjent som en av de store dikterne i dette århundret. Han fant straks ut at han ville bevege seg i den modernistiske tradisjon hvor han kan benytte seg av et direkte språk og fokusere på budskapet, ikke rim. Han benytter seg også av språklige bilder og symboler. Rolf Jacobsen er også kjent for sine tekster om moderne teknologi.

Diktet "Landskap med Gravemaskin" handler om hvordan den teknologiske utviklingen tar over naturen. Det kommer tydelig frem at dette er noe Jacobsen irriterer seg over, i og med at han skildrer de seks gravemaskinene som lager et slags helvete for skogen.

Som sagt er temaet i denne teksten hvordan den nye teknologien tar over det naturlige, og erstatter med det kunstige. Dette diktet virker for meg som om det er en protest mot den nye teknologien. At det er galt å rive ned skoger og alt som er for å bygge nye byer, hvor det etter hvert ikke er annet en forurensing og eksos. Man kan også se dette bare ved å se på overskriften av diktet. Det virker for meg som om han har prøvd å vise at det er en klar kontrast mellom landskap og gravemaskiner. Gravemaskiner hører ikke hjemme i landskap.

Dette diktet har ikke en veldig objektiv plan. Den har to plan. Det er mer abstrakt. Man må kunne tenke litt etter, og se at det ligger litt bak ordene han skriver. Man finner også mange språklige bilder bak ordene.

Diktet begynner med at han besjeler gravemaskinene. Han beskriver dem som levende monster med diger kjeft med lang strupe som går ned til den rumlende mave. Gravemaskinen spiser skogene ved hjelp av deres munner, og svelger skogen gjennom den lange strupen og ned til selve motoren. "Hoder uten øyne, og øynene i baken" er lyktene bak på gravemaskinen. Stemningen i dette diktet ganske dyster. Det kan man lett se ut ifra setningen: ”Er dette et slags helvete?”

I det første avsnittet i teksten beskriver han de seks gravemaskinene som sultende uhyrer som spiser alt de kan, hiver seg over alt de ser og river det ned, men de blir aldri mette. Dermed har diktet et lite vendepunkt nærmere slutten av diktet.

Det kommer et underlig avsnitt i diktet som lyder slik ”For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner”. Det er her vendepunktet begynner.

Det kan være litt vanskelig å forstå, og mange kan tolke det på sine egne måter, men dikteren har selv fortalt hva han mener med dette i et intervju. Vadefugler og pelikaner ligner nemlig på gravemaskiner fysisk sett. De har også store nebb, lang tynn strupe som de samler mat med. De samler faktisk mer mat enn de egentlig trenger. Altså spiser gravemaskinene mer skog enn de egentlig trenger. Det bildet Jacobsen hadde i tankene da han skrev dette var at han tenkte seg en planet i verdensrommet som bare besto av vadefugler og pelikaner, og de var altfor kloke og altfor grådige, slik at etter døden havnet de på jorden som gravemaskiner etter døden som en konsekvens av det de hadde gjort.

Det blir da lagt merke til at det gravemaskinen spiser går faktisk ikke ned i strupen. Det blir bare tygd, og spyttet ut, så dermed blir ikke de rumlende mavene mette.

"De har blindende øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer". Det er her vendepunktet begynner. De blinde øynene vil si at gravemaskinene vet ikke selv hva de gjør. At det må være noen som har fått de til å gjøre det. Lenkene om føttene er tegn på at de ikke bare er blinde, men at de er slaver som skal jobbe for oss mennesker i århundrer.

"Uten struper, uten stemmebånd og uten klage". Det betyr at i tillegg til at de er slaver, kan de ikke snakke, dermed ikke protestere på det de gjør.

Hvem er det da som står bak dette? Menneskene. Som sagt tidligere så spiste vadefuglene og pelikanene for mye enn de burde. Slik er det også med gravemaskinene, eller i dette tilfelle: menneskene. Vi mennesker tar for mye enn verden klarer. Dette diktet ble skrevet i 1954, og allerede da kan man se en klar forandring i teknologien og at den tydeligvis tar over. Nå er vi i 2008, og nedriving av skoger er forverret. Det er her begrepet bærekraftig utvikling kommer inn. I dag tar vi mennesker mye mer enn det jorda klarer å bære, vi bruker opp ressursene våre, og kanskje er det ikke noe igjen til neste generasjon? Dette diktet har et veldig viktig budskap med seg, men fortsatt 50 år senere hugger vi bare ned mer og mer. Regnskogene er snart borte, og konsekvensene av dette er for eksempel global oppvarming som nå er et stort problem vi mennesker står ovenfor i dag.

Diktet er skrevet i en moderne form for diktning. Det er ingen rim, ingen rytme. Diktet er helt klart i ubuden form, altså frie vers. Gjentakelser finner man ikke mye av, men i det første avsnittet finner man en gjentakelse. ”De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.” Jeg tror at grunnen til at han har brukt denne gjentakelsen er at når han sier det for første gang vil han gjøre leseren oppmerksom på hva det er som spiser skogen hans. Så forteller han at det er gravemaskinene som spiser av skogene hans. Dette er en bra måte å understreke diktets tema.

Han understreker også kontraster mellom det naturlige og det kunstige i det siste avsnittet. ”De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra prosjektører.” De fine blåklokkene blir ødelagt av asfalt, og de fyller den friske skogen med skyer av eksos. Jacobsen understreker da at den vakre skogen, blir utryddet til fordel for møkk og støv.

Min personlige oppfatning og opplevelse av dette diktet er at det går inn på meg. Jeg bryr meg en del om den globale oppvarmingen og nedhugging av trær ganske mye fra før av, og måten Rolf Jacobsen har beskrevet disse gravemaskinene på får opplevelsen til å bli virkelig, og man skjønner hvor forferdelig det egentlig er. Det som går mest inn på meg er når man finner ut at gravemaskiner er slaver uten rettigheter og uten rett til å snakke. Det er som en beskjed om at det er vi mennesker som er nødt til å gjøre noe med dette. Det er oss mennesker som er ansvarlig for dette. Jeg snakker nok ikke bare for meg selv når jeg mener at dette er et problem som vi mennesker har lagd, og et problem som vi også må fikse. Vil vi virkelig sitte igjen i en verden tomt for ressurser?

Skrevet av: Andrea Fernandez – vg1 allmenn

- Rolf Jacobsen som sitter ved skrivebordet og skriver. Det litt ironiske ved dette bildet er at man kan se trærne, og så toget ved siden av.